Hvem skapte skaperen?

"However statistically improbable the entity you seek to explain by invoking a designer, the designer himself has got to be at least as improbable." - Richard Dawkins i "The God Delusion"


Hvem skapte skaperen? Dette er et ganske utfordrende spørsmål, fordi alt vi kjenner til har en årsak. Uansett hva vi ser på rundt oss, så er det ingenting som skjer av seg selv. Det gjelder til og med min egen kropp. Jeg er i stand til å bevege meg på eget initiativ, men bare fordi jeg spiste en næringsrik frokost. Vi kan tenke oss at alle hendelser i historien henger sammen. Hver minste bevegelse er en del av en kjede. Den har sine årsaker, og den setter igjen i gang nye bevegelser og hendelser. Hvis vi kunne følge kjeden bakover ville vi oppdage at det er utrolig mange ting som spiller inn på hverandre i et enormt nettverk av hendelser. Men hva om vi fortsetter å følge denne kjeden tilbake, lenger og lenger. Hva finner vi da?

Jeg tror bare vi har to muligheter. Enten så stopper kjeden et sted, eller så gjør den ikke det. Enten så har verden alltid vært her, eller så var det noen som satte tingene i gang. Da blir spørsmålet, hvilken løsning passer best? Filosofen Immanuel Kant hadde problemer med begge alternativene. Han mente at historien i hvert fall ikke kunne være uendelig. Tankegangen hans var omtrent slik: Hvis historien har pågått for alltid, må det før hver hendelse i historien ligge uendelig mange hendelser og uendelig mye tid. Det må ha passert uendelig mye tid før et hvilket som helst tidspunkt. Men problemet er at uendelig lang tid kan aldri fullføres. Uansett hvor lenge vi venter, har det aldri gått uendelig lang tid. Hvis NÅ er et tidspunkt uendelig langt ute i historien, så ville vi aldri komme dit. Men her er vi jo... Eller i kortversjon: Vi kan aldri ha en uendelig mengde av endelige enheter (timer og minutter). Derfor må historien og tiden ha en begynnelse.

Men den andre løsningen var heller ikke tilfredsstillende for Kant. For hvis tiden hadde en begynnelse, hva eller hvem kunne ha satt den i gang? For før tiden kunne jo ingenting skje. Ikke på måter som vi er vant til. For det er jo tiden som binder hendelser sammen. Det kunne altså ikke være noen rekke av hendelser før tiden begynte, så hvilken hendelse kunne starte tiden? Kant konkluderte med at årsaken som stod bak tiden og historien måtte være grunnleggende forskjellig fra alt vi kjenner til, av en helt annen karakter enn noe av det som foregår rundt oss. 2000 år tidligere konkluderte Aristoteles med at det måtte finnes en "ubevegelig beveger", av akkurat samme grunn. Fordi kjeden av hendelser ikke kan være uendelig, må noen ha satt den i gang.

Men er det en løsning da? Å skylde på en skaper som satte universet i gang gjør vel ikke problemet noe mindre? Dette bringer oss tilbake til utgangspunktet. Må ikke alt ha en årsak? Denne tankegangen inneholder en avgjørende feil. For hvis vi prøver å få Gud til å passe inn i naturens rammer, da gjør vi problemet enda verre. Jo, alt vi kjenner til må ha en årsak. Men nettopp fordi universet eksisterer, må det finnes noe utenfor rammene. Det må være et unntak fra reglene. Hvis Gud var avhengig av tid for å få noe til å skje, og hvis hans eksistens avhenger av en årsak, da er hele ideen om Gud tåpelig. For da er det rammer som definerer hvem Gud er utenfor ham selv. Da er Gud alt annet enn allmektig.

Det vi prøver å forklare er jo nettopp hvordan universet og historien startet. Det som startet universet kunne jo ikke selv være en del av universet. Den som lagde reglene, kunne ikke selv være underlagt reglene. Det måtte være noe som eksisterte på egen hånd. Noe som er i kraft av seg selv.*

Jeg kan aldri bevise at en gud må eksistere. Vi kan aldri vite noe om det som ligger utenfor og bak universet vi kjenner. Men her virker det likevel som den beste løsningen å tro på en gud**. For hvis det ikke finnes en gud, og vi tror at universet er evig, da gir vi universet selv guddommelige og overnaturlige egenskaper. Enten står noen bak universet, eller så er naturen selv overnaturlig. Noe som er vanskelig å forestille seg... Det kan være vanskelig nok å tro på en gud, men hva er egentlig alternativet?

*Det er interessant at det er nettopp dette bibelens Gud sier om seg selv. Moses spør om navnet hans, men Gud kjennes ikke ved noe navn. Han har ikke noe opphav. "Jeg er den jeg er. Du skal si at JEG ER har sendt deg."

**Jeg argumenterer ikke her for at det må være snakk om bibelens Gud. Jeg argumenterer for at det finnes én (eller minst én) gud. Jeg kan ikke på dette grunnlaget si noe om hvilken eller hva slags gud. Alt vi kan si om den eller det som står bak universet, er at det må være overnaturlig, nettopp fordi det står bak det naturlige og naturen selv. Det må være mektig, selvoppholdende og ha rett til å gjøre som det vil med universet og alt som er i det. Og utfra måten universet virker må vi også anta at det er en intelligent guddom. Men vi kan ikke vite at det er snakk om noen personlig eller kjærlig gud, bare fordi han har skapt universet. Og det er jo nøkkelegenskaper ved Gud i kristendommen.

Hvorfor er den der kristendommen så viktig da?

"Christianity, if false, is of no importance, and if true, of infinite importance. The only thing it cannot be is moderately important." C. S. Lewis

Hvorfor er kristendommen så viktig? Det er et spørsmål som det er helt naturlig å stille en kristen. Jeg bør ha en veldig god grunn for å hevde at det jeg personlig tror på, gjelder og er sant for alle. For det gjør jeg. Jeg sier at kristendom er mer enn kultur, mer enn en tradisjon, mer enn en sosial greie. Kristendom er det viktigste jeg vet om. Faktisk har jeg, akkurat som Lewis, store problemer med å forstå at noen kan synes at kristendom er passe viktig. Jeg skal prøve å forklare hvorfor.

For det er ikke så veldig uvanlig å treffe folk som synes nettopp det, at kristendommen er passe viktig. De kan fortelle meg at de syns Jesus var en fin fyr. Jesus var en stor lærer. Jesus var et godt forbilde. Men ikke noe mer. Men det er nettopp det som er det avgjørende punktet i hele kristendommen. Var Jesus noe mer? Det er det det nye testamentet, den andre delen av bibelen påstår. Jesus var mye mer enn en stor predikant. Noe ingen andre har vært. Jesus var Gud. Og dette er så viktig, at hvis det ikke er sant, faller hele nytestamentet, og dermed kristendommen, sammen.

Hvorfor mener jeg det?

For det første; hele det nye testamentet stiller enorme krav til mennesket. Det er ikke bare snakk om høye moralske standarder i Jesu forkynnelse. Våre liv skal være pinlig nøyaktig helt perfekte. Alle handlinger, ord og til og med tanker skal være rene og pene. Men for det andre forteller det nye testamentet om hvor skrøpelig mennesket er. Helt ute av stand til å leve opp til kravene som stilles. Veldig mange av historiene handler om mennesker som svikter, som ikke gjør det godt nok. Situasjonen ser håpløs ut. Skyhøye krav, og ynkelige mennesker som ikke har noe som helst å stille opp med.

Men det nye testamentet stiller også med en løsning. Svaret på alle problemene er Jesus. Gjennom han har en flik av menneskeheten fått del i noe av Guds natur. Han startet et helt nytt samfunn, den kristne kirken, som har kontakt med den levende og allmektige Gud. Jesus er det første mennesket som er smittet av hellighet, og epidemien sprer seg stadig. Når mennesket ikke kan nå opp til Guds høye standarder, dukker Gud selv ned på vårt nivå, og henter oss opp til seg. Hvorfor kan Jesus gjøre det? Fordi han er både menneske og Gud. Da, og bare da, er det umulige blitt mulig. Det svake og uverdige mennesket er i kontakt med den hellige og rene Gud. Dette er historien det nye testamentet forteller oss.

Hvis Jesus er Gud, er kristendommen sann. Hvis kristendommen er sann, handler den om at Gud ble menneske og søker kontakt med deg og meg. I så fall er kristendommen veldig viktig. Det er ikke viktig fordi jeg eller noen andre synes det er viktig. Det er viktig fordi den Gud som bibelen beskriver er en allmektig Gud som har skapt oss. Derfor har han krav på oss, på vår fulle oppmerksomhet, på alt vi er og har.

Hvis påstanden om at Jesus er Gud derimot ikke er sann, faller kristendommen sammen og blir til et eventyr om menneskeheten. Et meget deprimerende eventyr, hvor vi kan lese om tragediene og kjenne oss igjen, men ikke har noe håp om å få oppleve den lykkelige slutten. Vi kan ikke bli noe bedre. De moralske kravene som kristendommen forteller om, blir bare svevende idealer, som ingen kan oppnå. En kristendom uten Jesus som er menneske og Gud, uten inkarnasjonen, er ikke bare deprimerende og usammenhengende. Den er helt uvesentlig, for den er uten funksjon.

Å ta stilling til kristendommen er å ta stilling til en person. Kristendommen er enten sann, og viktig. Eller den er både usann, utrivelig og unyttig. Jeg kan altså ikke forstå at kristendommen er sånn passe viktig. Du må velge. Enten er dette helt uviktig, eller så er det av den største betydning for hver enkelt. Personlig tror jeg at kristendommen er sann, og derfor ekstremt viktig. Hvorfor jeg velger det alternativet må jeg komme tilbake til en annen gang.