Hvorfor det nesten helt sikkert finnes en skaper

Skapelsen ifølge Michelangelo

"Chapter 4: Why there almost certainly is no God" - Richard Dawkins i "The God Delusion"

Denne overskriften i Dawkins populære bok har gitt meg mye inspirasjon til å skrive dette innlegget. Jeg har skrevet litt i det siste om at jeg tror at det må finnes en skapende gud. Men jeg vil gjerne prøve å gi en enkel oversikt over hvorfor jeg tror dette. Dette er det nærmeste jeg har kommet en systematisk tankerekke om at det må finnes en skaper. Det jeg skal prøve å forklare er; 1) Det finnes noe, 2) Det kan ikke ha laget seg selv, 3) Det kan ikke alltid ha vært der, 4) Derfor må noen (som alltid har vært der) ha lagd det. Jeg ønsker å være mest mulig ryddig, derfor skal jeg prøve å være nøye med å utelukke alle andre muligheter underveis. Derfor må jeg begynne med å stille spørsmål ved de tingene som jeg gjerne tar for en selvfølge.

Spørsmål 1) Finnes det noe?
De fleste av oss er veldig sikre på at det finnes noe. Men kan vi vite det? Dette kan virke som et merkelig spørsmål, vi ser jo alle tingene vi har rundt oss til enhver tid. Vi kan lukte, smake, se, høre og ikke minst kjenne på mange ting i det vi kaller universet. Men hva om vi blir lurt? Hva om alt jeg ser er en annen persons drøm? Kanskje har du sett "the Matrix", der denne idéen er satt ut i livet. Hvis alt jeg kan se, og til og med meg selv, er innbilning, kan jeg da vite noe som helst om virkeligheten? Vi kan ikke vite så mye, men vi kan vite en ting. Det finnes NOE. Og det er ganske avgjørende. Det berømte utsagnet "Cogito ergo sum" (Jeg tenker altså er jeg), handler om akkurat dette. Det var filosofen Rene Descartes som sa dette. Han satte seg som mål å tvile på alt, for å finne ut om det var noe som var helt sikkert. Og det var dette han fant: Jeg er i stand til å tvile, altså jeg tenker. Om jeg er den jeg ser i speilet eller ikke, så er det helt sikkert at noen faktisk tenker. Hvis jeg ikke hadde eksistert i en eller annen form, kunne jeg ikke tenkt. Jeg tenker, altså finnes jeg, altså finnes det noe. Alt kan ikke være en illusjon, for noen må faktisk være der og oppleve illusjonen. Dermed har vi utelukket den første muligheten; at det ikke finnes noe.

Spørsmål 2) Kan noe bli til av seg selv?
La oss først bli enige om et logisk prinsipp: Alle virkninger har en årsak. Dette er nødt til å være sant. Det er ikke noe man kan velge å tro på, fordi det er sant "per definisjon", som vil si at selve ordene beviser at det er sant. Hvis vi kaller noe en "virkning", så må det være en virkning av noe. Altså betyr selve ordet "virkning", at det vi snakker om har en årsak. Hvis vi sier at noen virkninger ikke har en årsak, så har vi laget en selvmotsigelse. Det høres absurd ut å si at noe har lagd seg selv, eller blitt til av seg selv. Likevel er det mange som sier akkurat det om universet; at det er sin egen årsak. Men ingenting kan være sin egen årsak. Hvis universets ble til på grunn av universet selv, så måtte universet finnes før det fantes. Det gir ikke mening.

Noen prøver å vri på denne tanken ved å si at universet ikke hadde noen årsak; at det oppstod "tilfeldig" eller "spontant". Dette holder heller ikke. Hver gang noe ser ut som det skjer tilfeldig eller spontant, så er det fordi vi ikke kjenner til alt som spiller inn. Når jeg triller en terning så er alt som skjer bestemt av det som skjer rundt terningen. Det er selvfølgelig veldig mange ting: Farten på hånda mi, tidspunktet jeg slipper terningen, hvor høyt over bordet terningen kastes, hvor hardt bordet er, luftmotstanden, hva slags materiale terningen er laget av, om terningen er mer skitten på den ene siden, om det trekker fra vinduet, og så videre. Men vi tror ikke at det er noen "tilfeldigheter" som plutselig hopper inn og bestemmer hvilken side terningen skal lande på. Tvert imot, hvis vi hadde gjennomført helt like terningkast med en maskin i vakuum, slik at ingenting kunne påvirke forsøket, ville vi forvente å få det samme tallet hver gang. Spontanitet eller tilfeldighet er ingenting. Det finnes ikke. De er bare ord for det vi ikke vet. Å si at universet har oppstått spontant, er derfor jevngodt med å si at ingenting lagde universet. "Ingenting lagde alt og satte det i bevegelse." Men det stemmer ikke. Ingenting vil alltid være ingenting. Derfor kan vi utelukke at det finnes noe som har lagd seg selv.

Spørsmål 3) Kan universet ha vært der for alltid?
Siden ingenting kan ha lagd seg selv, må det finnes noe som har vært der for alltid. Dette er ikke et brudd på loven om at "enhver virkning må ha en årsak". Det er faktisk helt nødvendig for å ta loven om at "enhver virkning må ha en årsak" på alvor. Legg merke til at det ikke er det samme som at alt må ha en årsak. Løsningen er naturligvis at det finnes en årsak, som ikke selv er en virkning av noe. Det må finnes noe som ikke er en virkning av noe, og som er en årsak for alle andre virkninger. Derfor er den siste muligheten til å unngå tanken om en skaper å si at skaperverket slett ikke er skapt, men at universet selv er uten årsak. (Det er først og fremst denne muligheten jeg har filosofert rundt i de to siste innleggene.) Dette er en helt annen teori enn at universet har oppstått av seg selv. Å lage seg selv er umulig, mens å eksistere fra evighet er den eneste logiske løsningen. Det denne teorien gjør, er å erstatte den tradisjonelle gudstroen med at universet selv er alfa og omega. Og hvorfor kan det ikke være det?

Jeg tror den beste støtten jeg kan hente her kommer fra fysikere som forsker på universet og spekulerer i hvordan det ble til. Fordi universet utvider seg, er det begrenset hvor gammelt det (i høyden) kan være. Tallene som oppgis er forskjellige, og ikke veldig viktige i denne sammenheng. Men konklusjonen er uansett at universet en gang ble satt i bevegelse, for lenge siden. Hva slags syn vi har på hvordan skapelsen faktisk foregikk spiller ingen rolle akkurat nå. Det som er avgjørende er at alt vi ser tyder på at universet ikke har vært der alltid. Noen har foreslått at universet alltid fantes i ett konsentrert punkt, men at det først for noen billioner år siden eksploderte i "the big bang". Men det høres også lite sannsynlig ut. For hvorfor skulle denne kompakte ballen som hadde vært stabil uendelig lenge, plutselig bli satt i bevegelse? Det måtte i så fall til en påvirkning utenfra, men da finnes det likevel noe utenfor universet som var i stand til å sette det hele i gang.

Altså virker det heller ikke som en logisk forklaring at universet alltid har vært der.

4) Et svar?
Svaret på dette må bli at noen har skapt det som finnes rundt oss. Vi kan være sikre på at det finnes noe. Vi kan være sikre på at dette ikke har skapt seg selv. Det må altså finnes noe som eksisterer og alltid har gjort det. Det universet vi kan se og observere ser ikke ut til å være uendelig gammelt. Altså må jeg tro at det finnes en skaper.

Den eneste mulige flukten jeg kan se fra denne tankerekken, er at universet og den fysiske verden er noe jeg innbiller meg, og at jeg selv er "universets opphav". I så fall er jeg Gud. Men i så fall finnes ikke du eller noen andre personer på ordentlig, og det tror jeg faktisk at du gjør. Og siden jeg ikke tror at jeg innbiller meg universet, må jeg tro at noen har lagd det. På ordentlig.

Mer om universet

Dette blir en slags fortsettelse på forrige innlegg; "Hvem skapte skaperen?". Det gikk ut på at universet ikke kunne være uendelig gammelt, og at det derfor måtte finnes noe som kunne være det, noe som eksisterte i kraft av seg selv, en første årsak. En "gud" om du vil. Argumentet mitt for at universet ikke kunne være uendelig gammelt var først og fremst at uendeligheten i seg selv ødelegger hele tidsbegrepet. Dette har jeg prøvd å utdype i en lengre kommentar til innlegget. Det umulige ved selve uendeligheten er altså et viktig argument. Men jeg tror ikke det er det eneste. Og det kan være nyttig å ta en liten kikk på noen andre problemer. For hva om vi for et øyeblikk ser for oss at universet faktisk er uendelig gammelt? Og løser det egentlig noe problem å si at universet er uendelig gammelt?

Et døende univers

Et viktig problem med at vårt univers skal være uendelig gammelt, er at universet vi bor i er døende. Termodynamikken forteller oss at det aldri kan oppstå (eller forsvinne) energi, men også at den energien som finnes blir vanskeligere tilgjengelig jo mer den brukes. Samtidig utvider universet vårt seg hele tiden. Resultatet kan vi tenke oss til. Det blir stort, romslig og kaldt etter hvert. Før eller senere vil energien være spredd jevnt over et så stort område at det er vanskelig å finne den i det hele tatt. På et tidspunkt vil hele universet ha en temperatur ned imot det absolutte nullpunkt. Det høres trist ut. Men heldigvis er det relativt lenge til.

        Men i et uendelighetsperspektiv er ingenting lenge. Og dermed har vi et problem: Hvis universet er uendelig gammelt skulle det også ha kjølnet av og dødd ut for uendelig lenge siden. Vi kan innvende at hvis vi følger historien bakover må det da bli varmere og tettere, og det kan kanskje bli uendelig varmt og tett? Men det kan jo ikke det. Kan det kanskje være tettere enn ingenting? Uansett hvor varmt og tett det på et tidspunkt har vært, så var dette tidspunktet uendelig sent i historien. Og også på dette tidspunktet burde universet vært praktisk talt dødt og spredd for alle vinder. Bortsett fra at alle vinder hadde stilnet av for uendelig lenge siden.

Finnes det noen alternative syn på universets historie? En populær tanke, spesielt i østlig filosofi, er at universets historie ikke er en lineær historie, at den ikke går i én retning. Man ser heller på historien som noe som går i sirkler, noe som gjentar seg. Men hvis vi ser på universet rundt oss, så blir det stadig tydeligere at universet ikke kommer til å snu utviklingen. Tvert imot. Galaksene seiler farlig fort i hver sin retning, uten tegn til å bremse. Hvordan kan universet ha holdt ut å være døende uendelig lenge, uten å dø, og uten å bli født på ny?

Nye problemer

Tanken om at universet er uendelig gammelt tilhører noen bestemte tankeretninger, ateismen og naturalismen. Disse to er heller ikke veldig forskjellige; den ene sier at det ikke finnes noen gud, den andre sier at det som finnes er det naturlige, det som vi kan observere rundt oss (altså ikke noe overnaturlig). Tilhengerne av disse -ismene utgjør et lite mindretall av hele jordas befolkning, og det kan virke merkelig å gå løs på disse tankene spesielt. Men fordi de er med på å prege det samfunnet jeg selv er vokst opp i, synes jeg det er viktig å ta et skikkelig oppgjør med noen av påstandene som legges frem. Dessuten er de ganske enestående, i og med at de fornekter alt overnaturlig, i motsetning til de fleste trosretninger og livssyn i resten av verden. Derfor er det kanskje en naturlig ende å begynne i.

Selve idéen om at universet er uendelig gammelt, er en erstatning for idéen om Gud. (Jeg forsøker ikke å snu problemet på hodet, jeg refererer bare historie.) Det er lett å se behovet for en forklaring. Hvis Gud ikke fantes, kunne han ikke ha skapt universet. Hvor kom det fra da? Det måtte være oppstått uten hjelp av noe overnaturlig.

        Flere teorier har blitt foreslått som løsninger på problemet. Hva om universet vårt er et resultat av et såkalt "multivers"? Et "høyerestående" univers som spyr ut nye universer nå og da. Denne teorien lager naturligvis nye problemer. Hvor kommer dette multiverset fra? Det må være mye mer komplisert enn vårt eget, og det er vel så usannsynlig at det skal oppstå av seg selv som vårt. Så da er det kanskje lettere å tro at vårt eget univers har oppstått uten årsak på eget initiativ? Det har vært foreslått, men dette lager også nye problemer. Hvis et univers kan oppstå spontant uten tid, rom, masse eller energi, hvorfor ser vi aldri nye univers dukke opp spontant på soverommet, i vasken eller i garasjen?

        Alle disse løsningene kommer til kort. Derfor ser jeg på det som en siste løsning, fra naturalistisk/ateistisk hold, å si at universet alltid har eksistert. Jeg har nå gjennom to innlegg prøvd å gjøre rede for hvorfor jeg oppriktig tror det er umulig.

        Men ett spørsmål har jeg fortsatt til gode å stille: Hvorfor? Hvorfor finnes det noe i det hele tatt? Hvorfor er universet her? Det at universet er uendelig gammelt, kan aldri frita det for å trenge en grunn for å eksistere. Det som gjør teismens "Gud" så spesiell, er jo nettopp at han eksisterer evig, på eget initiativ og uten grunn. Hvis vi sier at universet har disse evig og selvoppholdende har vi tillagt universet guddommelige egenskaper. Vi har gjort naturen til noe overnaturlig. Det finnes ikke engang noe naturlig, hvis alt vi ser er "Gud". Og endelig blir det klart at vi bommer fullstendig på målet. Vi skulle jo avfeie nødvendigheten av Gud. Men å gjøre universet til en gud, hjelper oss lite. Dette er det alvorligste problemet med et uendelig univers i mine øyne. Det virker ikke bare som en dårlig bortforklaring, det bortforklarer til slutt ikke noe som helst!

Hvem skapte skaperen?

"However statistically improbable the entity you seek to explain by invoking a designer, the designer himself has got to be at least as improbable." - Richard Dawkins i "The God Delusion"


Hvem skapte skaperen? Dette er et ganske utfordrende spørsmål, fordi alt vi kjenner til har en årsak. Uansett hva vi ser på rundt oss, så er det ingenting som skjer av seg selv. Det gjelder til og med min egen kropp. Jeg er i stand til å bevege meg på eget initiativ, men bare fordi jeg spiste en næringsrik frokost. Vi kan tenke oss at alle hendelser i historien henger sammen. Hver minste bevegelse er en del av en kjede. Den har sine årsaker, og den setter igjen i gang nye bevegelser og hendelser. Hvis vi kunne følge kjeden bakover ville vi oppdage at det er utrolig mange ting som spiller inn på hverandre i et enormt nettverk av hendelser. Men hva om vi fortsetter å følge denne kjeden tilbake, lenger og lenger. Hva finner vi da?

Jeg tror bare vi har to muligheter. Enten så stopper kjeden et sted, eller så gjør den ikke det. Enten så har verden alltid vært her, eller så var det noen som satte tingene i gang. Da blir spørsmålet, hvilken løsning passer best? Filosofen Immanuel Kant hadde problemer med begge alternativene. Han mente at historien i hvert fall ikke kunne være uendelig. Tankegangen hans var omtrent slik: Hvis historien har pågått for alltid, må det før hver hendelse i historien ligge uendelig mange hendelser og uendelig mye tid. Det må ha passert uendelig mye tid før et hvilket som helst tidspunkt. Men problemet er at uendelig lang tid kan aldri fullføres. Uansett hvor lenge vi venter, har det aldri gått uendelig lang tid. Hvis NÅ er et tidspunkt uendelig langt ute i historien, så ville vi aldri komme dit. Men her er vi jo... Eller i kortversjon: Vi kan aldri ha en uendelig mengde av endelige enheter (timer og minutter). Derfor må historien og tiden ha en begynnelse.

Men den andre løsningen var heller ikke tilfredsstillende for Kant. For hvis tiden hadde en begynnelse, hva eller hvem kunne ha satt den i gang? For før tiden kunne jo ingenting skje. Ikke på måter som vi er vant til. For det er jo tiden som binder hendelser sammen. Det kunne altså ikke være noen rekke av hendelser før tiden begynte, så hvilken hendelse kunne starte tiden? Kant konkluderte med at årsaken som stod bak tiden og historien måtte være grunnleggende forskjellig fra alt vi kjenner til, av en helt annen karakter enn noe av det som foregår rundt oss. 2000 år tidligere konkluderte Aristoteles med at det måtte finnes en "ubevegelig beveger", av akkurat samme grunn. Fordi kjeden av hendelser ikke kan være uendelig, må noen ha satt den i gang.

Men er det en løsning da? Å skylde på en skaper som satte universet i gang gjør vel ikke problemet noe mindre? Dette bringer oss tilbake til utgangspunktet. Må ikke alt ha en årsak? Denne tankegangen inneholder en avgjørende feil. For hvis vi prøver å få Gud til å passe inn i naturens rammer, da gjør vi problemet enda verre. Jo, alt vi kjenner til må ha en årsak. Men nettopp fordi universet eksisterer, må det finnes noe utenfor rammene. Det må være et unntak fra reglene. Hvis Gud var avhengig av tid for å få noe til å skje, og hvis hans eksistens avhenger av en årsak, da er hele ideen om Gud tåpelig. For da er det rammer som definerer hvem Gud er utenfor ham selv. Da er Gud alt annet enn allmektig.

Det vi prøver å forklare er jo nettopp hvordan universet og historien startet. Det som startet universet kunne jo ikke selv være en del av universet. Den som lagde reglene, kunne ikke selv være underlagt reglene. Det måtte være noe som eksisterte på egen hånd. Noe som er i kraft av seg selv.*

Jeg kan aldri bevise at en gud må eksistere. Vi kan aldri vite noe om det som ligger utenfor og bak universet vi kjenner. Men her virker det likevel som den beste løsningen å tro på en gud**. For hvis det ikke finnes en gud, og vi tror at universet er evig, da gir vi universet selv guddommelige og overnaturlige egenskaper. Enten står noen bak universet, eller så er naturen selv overnaturlig. Noe som er vanskelig å forestille seg... Det kan være vanskelig nok å tro på en gud, men hva er egentlig alternativet?

*Det er interessant at det er nettopp dette bibelens Gud sier om seg selv. Moses spør om navnet hans, men Gud kjennes ikke ved noe navn. Han har ikke noe opphav. "Jeg er den jeg er. Du skal si at JEG ER har sendt deg."

**Jeg argumenterer ikke her for at det må være snakk om bibelens Gud. Jeg argumenterer for at det finnes én (eller minst én) gud. Jeg kan ikke på dette grunnlaget si noe om hvilken eller hva slags gud. Alt vi kan si om den eller det som står bak universet, er at det må være overnaturlig, nettopp fordi det står bak det naturlige og naturen selv. Det må være mektig, selvoppholdende og ha rett til å gjøre som det vil med universet og alt som er i det. Og utfra måten universet virker må vi også anta at det er en intelligent guddom. Men vi kan ikke vite at det er snakk om noen personlig eller kjærlig gud, bare fordi han har skapt universet. Og det er jo nøkkelegenskaper ved Gud i kristendommen.

Hvorfor er den der kristendommen så viktig da?

"Christianity, if false, is of no importance, and if true, of infinite importance. The only thing it cannot be is moderately important." C. S. Lewis

Hvorfor er kristendommen så viktig? Det er et spørsmål som det er helt naturlig å stille en kristen. Jeg bør ha en veldig god grunn for å hevde at det jeg personlig tror på, gjelder og er sant for alle. For det gjør jeg. Jeg sier at kristendom er mer enn kultur, mer enn en tradisjon, mer enn en sosial greie. Kristendom er det viktigste jeg vet om. Faktisk har jeg, akkurat som Lewis, store problemer med å forstå at noen kan synes at kristendom er passe viktig. Jeg skal prøve å forklare hvorfor.

For det er ikke så veldig uvanlig å treffe folk som synes nettopp det, at kristendommen er passe viktig. De kan fortelle meg at de syns Jesus var en fin fyr. Jesus var en stor lærer. Jesus var et godt forbilde. Men ikke noe mer. Men det er nettopp det som er det avgjørende punktet i hele kristendommen. Var Jesus noe mer? Det er det det nye testamentet, den andre delen av bibelen påstår. Jesus var mye mer enn en stor predikant. Noe ingen andre har vært. Jesus var Gud. Og dette er så viktig, at hvis det ikke er sant, faller hele nytestamentet, og dermed kristendommen, sammen.

Hvorfor mener jeg det?

For det første; hele det nye testamentet stiller enorme krav til mennesket. Det er ikke bare snakk om høye moralske standarder i Jesu forkynnelse. Våre liv skal være pinlig nøyaktig helt perfekte. Alle handlinger, ord og til og med tanker skal være rene og pene. Men for det andre forteller det nye testamentet om hvor skrøpelig mennesket er. Helt ute av stand til å leve opp til kravene som stilles. Veldig mange av historiene handler om mennesker som svikter, som ikke gjør det godt nok. Situasjonen ser håpløs ut. Skyhøye krav, og ynkelige mennesker som ikke har noe som helst å stille opp med.

Men det nye testamentet stiller også med en løsning. Svaret på alle problemene er Jesus. Gjennom han har en flik av menneskeheten fått del i noe av Guds natur. Han startet et helt nytt samfunn, den kristne kirken, som har kontakt med den levende og allmektige Gud. Jesus er det første mennesket som er smittet av hellighet, og epidemien sprer seg stadig. Når mennesket ikke kan nå opp til Guds høye standarder, dukker Gud selv ned på vårt nivå, og henter oss opp til seg. Hvorfor kan Jesus gjøre det? Fordi han er både menneske og Gud. Da, og bare da, er det umulige blitt mulig. Det svake og uverdige mennesket er i kontakt med den hellige og rene Gud. Dette er historien det nye testamentet forteller oss.

Hvis Jesus er Gud, er kristendommen sann. Hvis kristendommen er sann, handler den om at Gud ble menneske og søker kontakt med deg og meg. I så fall er kristendommen veldig viktig. Det er ikke viktig fordi jeg eller noen andre synes det er viktig. Det er viktig fordi den Gud som bibelen beskriver er en allmektig Gud som har skapt oss. Derfor har han krav på oss, på vår fulle oppmerksomhet, på alt vi er og har.

Hvis påstanden om at Jesus er Gud derimot ikke er sann, faller kristendommen sammen og blir til et eventyr om menneskeheten. Et meget deprimerende eventyr, hvor vi kan lese om tragediene og kjenne oss igjen, men ikke har noe håp om å få oppleve den lykkelige slutten. Vi kan ikke bli noe bedre. De moralske kravene som kristendommen forteller om, blir bare svevende idealer, som ingen kan oppnå. En kristendom uten Jesus som er menneske og Gud, uten inkarnasjonen, er ikke bare deprimerende og usammenhengende. Den er helt uvesentlig, for den er uten funksjon.

Å ta stilling til kristendommen er å ta stilling til en person. Kristendommen er enten sann, og viktig. Eller den er både usann, utrivelig og unyttig. Jeg kan altså ikke forstå at kristendommen er sånn passe viktig. Du må velge. Enten er dette helt uviktig, eller så er det av den største betydning for hver enkelt. Personlig tror jeg at kristendommen er sann, og derfor ekstremt viktig. Hvorfor jeg velger det alternativet må jeg komme tilbake til en annen gang.