mandag 12. september 2011

Hvorfor det nesten helt sikkert finnes en skaper

Skapelsen ifølge Michelangelo
"Chapter 4: Why there almost certainly is no God" - Richard Dawkins i "The God Delusion"

Denne overskriften i Dawkins populære bok har gitt meg mye inspirasjon til å skrive dette innlegget. Jeg har skrevet litt i det siste om at jeg tror at det må finnes en skapende gud. Men jeg vil gjerne prøve å gi en enkel oversikt over hvorfor jeg tror dette. Dette er det nærmeste jeg har kommet en systematisk tankerekke om at det må finnes en skaper. Det jeg skal prøve å forklare er; 1) Det finnes noe, 2) Det kan ikke ha laget seg selv, 3) Det kan ikke alltid ha vært der, 4) Derfor må noen (som alltid har vært der) ha lagd det. Jeg ønsker å være mest mulig ryddig, derfor skal jeg prøve å være nøye med å utelukke alle andre muligheter underveis. Derfor må jeg begynne med å stille spørsmål ved de tingene som jeg gjerne tar for en selvfølge.

Spørsmål 1) Finnes det noe?
De fleste av oss er veldig sikre på at det finnes noe. Men kan vi vite det? Dette kan virke som et merkelig spørsmål, vi ser jo alle tingene vi har rundt oss til enhver tid. Vi kan lukte, smake, se, høre og ikke minst kjenne på mange ting i det vi kaller universet. Men hva om vi blir lurt? Hva om alt jeg ser er en annen persons drøm? Kanskje har du sett "the Matrix", der denne idéen er satt ut i livet. Hvis alt jeg kan se, og til og med meg selv, er innbilning, kan jeg da vite noe som helst om virkeligheten? Vi kan ikke vite så mye, men vi kan vite en ting. Det finnes NOE. Og det er ganske avgjørende. Det berømte utsagnet "Cogito ergo sum" (Jeg tenker altså er jeg), handler om akkurat dette. Det var filosofen Rene Descartes som sa dette. Han satte seg som mål å tvile på alt, for å finne ut om det var noe som var helt sikkert. Og det var dette han fant: Jeg er i stand til å tvile, altså jeg tenker. Om jeg er den jeg ser i speilet eller ikke, så er det helt sikkert at noen faktisk tenker. Hvis jeg ikke hadde eksistert i en eller annen form, kunne jeg ikke tenkt. Jeg tenker, altså finnes jeg, altså finnes det noe. Alt kan ikke være en illusjon, for noen må faktisk være der og oppleve illusjonen. Dermed har vi utelukket den første muligheten; at det ikke finnes noe.

Spørsmål 2) Kan noe bli til av seg selv?
La oss først bli enige om et logisk prinsipp: Alle virkninger har en årsak. Dette er nødt til å være sant. Det er ikke noe man kan velge å tro på, fordi det er sant "per definisjon", som vil si at selve ordene beviser at det er sant. Hvis vi kaller noe en "virkning", så må det være en virkning av noe. Altså betyr selve ordet "virkning", at det vi snakker om har en årsak. Hvis vi sier at noen virkninger ikke har en årsak, så har vi laget en selvmotsigelse. Det høres absurd ut å si at noe har lagd seg selv, eller blitt til av seg selv. Likevel er det mange som sier akkurat det om universet; at det er sin egen årsak. Men ingenting kan være sin egen årsak. Hvis universets ble til på grunn av universet selv, så måtte universet finnes før det fantes. Det gir ikke mening.

Noen prøver å vri på denne tanken ved å si at universet ikke hadde noen årsak; at det oppstod "tilfeldig" eller "spontant". Dette holder heller ikke. Hver gang noe ser ut som det skjer tilfeldig eller spontant, så er det fordi vi ikke kjenner til alt som spiller inn. Når jeg triller en terning så er alt som skjer bestemt av det som skjer rundt terningen. Det er selvfølgelig veldig mange ting: Farten på hånda mi, tidspunktet jeg slipper terningen, hvor høyt over bordet terningen kastes, hvor hardt bordet er, luftmotstanden, hva slags materiale terningen er laget av, om terningen er mer skitten på den ene siden, om det trekker fra vinduet, og så videre. Men vi tror ikke at det er noen "tilfeldigheter" som plutselig hopper inn og bestemmer hvilken side terningen skal lande på. Tvert imot, hvis vi hadde gjennomført helt like terningkast med en maskin i vakuum, slik at ingenting kunne påvirke forsøket, ville vi forvente å få det samme tallet hver gang. Spontanitet eller tilfeldighet er ingenting. Det finnes ikke. De er bare ord for det vi ikke vet. Å si at universet har oppstått spontant, er derfor jevngodt med å si at ingenting lagde universet. "Ingenting lagde alt og satte det i bevegelse." Men det stemmer ikke. Ingenting vil alltid være ingenting. Derfor kan vi utelukke at det finnes noe som har lagd seg selv.

Spørsmål 3) Kan universet ha vært der for alltid?
Siden ingenting kan ha lagd seg selv, må det finnes noe som har vært der for alltid. Dette er ikke et brudd på loven om at "enhver virkning må ha en årsak". Det er faktisk helt nødvendig for å ta loven om at "enhver virkning må ha en årsak" på alvor. Legg merke til at det ikke er det samme som at alt må ha en årsak. Løsningen er naturligvis at det finnes en årsak, som ikke selv er en virkning av noe. Det må finnes noe som ikke er en virkning av noe, og som er en årsak for alle andre virkninger. Derfor er den siste muligheten til å unngå tanken om en skaper å si at skaperverket slett ikke er skapt, men at universet selv er uten årsak. (Det er først og fremst denne muligheten jeg har filosofert rundt i de to siste innleggene.) Dette er en helt annen teori enn at universet har oppstått av seg selv. Å lage seg selv er umulig, mens å eksistere fra evighet er den eneste logiske løsningen. Det denne teorien gjør, er å erstatte den tradisjonelle gudstroen med at universet selv er alfa og omega. Og hvorfor kan det ikke være det?

Jeg tror den beste støtten jeg kan hente her kommer fra fysikere som forsker på universet og spekulerer i hvordan det ble til. Fordi universet utvider seg, er det begrenset hvor gammelt det (i høyden) kan være. Tallene som oppgis er forskjellige, og ikke veldig viktige i denne sammenheng. Men konklusjonen er uansett at universet en gang ble satt i bevegelse, for lenge siden. Hva slags syn vi har på hvordan skapelsen faktisk foregikk spiller ingen rolle akkurat nå. Det som er avgjørende er at alt vi ser tyder på at universet ikke har vært der alltid. Noen har foreslått at universet alltid fantes i ett konsentrert punkt, men at det først for noen billioner år siden eksploderte i "the big bang". Men det høres også lite sannsynlig ut. For hvorfor skulle denne kompakte ballen som hadde vært stabil uendelig lenge, plutselig bli satt i bevegelse? Det måtte i så fall til en påvirkning utenfra, men da finnes det likevel noe utenfor universet som var i stand til å sette det hele i gang.

Altså virker det heller ikke som en logisk forklaring at universet alltid har vært der.

4) Et svar?
Svaret på dette må bli at noen har skapt det som finnes rundt oss. Vi kan være sikre på at det finnes noe. Vi kan være sikre på at dette ikke har skapt seg selv. Det må altså finnes noe som eksisterer og alltid har gjort det. Det universet vi kan se og observere ser ikke ut til å være uendelig gammelt. Altså må jeg tro at det finnes en skaper.

Den eneste mulige flukten jeg kan se fra denne tankerekken, er at universet og den fysiske verden er noe jeg innbiller meg, og at jeg selv er "universets opphav". I så fall er jeg Gud. Men i så fall finnes ikke du eller noen andre personer på ordentlig, og det tror jeg faktisk at du gjør. Og siden jeg ikke tror at jeg innbiller meg universet, må jeg tro at noen har lagd det. På ordentlig.

7 kommentarer:

  1. Nå er jo en mulig og så langt plausibel tolkning av kvantemekanikken nettopp den at på mikronivå er ting tilfeldig - som eksempel er tiden det tar før et atom bryter ned tilfeldig etter dagens fysikk. Derfor er deler av punkt to galt, for tilfeldighet/spontanitet finnes jo. Godtar du dette gir deg også fullstendig mening å si at universet 'plutselig' utvidet seg fra et punkt - selv om du godtar at den hadde vært stabil uendelig lenge (og nettopp dette vet jeg ikke om vi kan, for tidsbegrepet vil jo ikke gi noen mening om romtiden er et punkt) kan tilfeldige kvantefenomener godt gjøre at den plutselig utvider seg. Helt usannsynlig synes jeg ikke dette er heller, for kvantefenomener har jo størst effekt på et mikroskopisk nivå, hvilket et punkt jo må kunne sies å være på.

    SvarSlett
  2. Jeg godtar ikke at det som har vært stabilt uendelig lenge plutselig blir ustabilt. Det er ikke fordi jeg vet noe om om kvantemekanikk, men fordi jeg vet noe om sannsynlighetsregning. At noe (for eksempel radioaktive stoffer) er stabilt veldig lenge, for så å plutselig brytes ned, det er greit, og det vet vi. Men det som er stabilt uendelig lenge har ikke bare praktisk talt ingen sannsynlighet for å kollapse, det har ikke en gang teorietisk mulighet til å kollapse. Derfor mener jeg det er helt uholdbart å si at noe som aldri på uendelig har bevegd seg, plutselig gjør det.

    Jeg vet ikke om man har noe håp om å forklare kvantemekanikkens tilsynelatende tilfeldighet. Men om man så akspeterer at det er tilfeldig, gir dette fortsatt ikke grunnlag for å si at universet er uendelig gammelt, som var den påstanden det dreide seg om. (Jeg vet forsåvidt heller ikke om kvantemekanikken blir regnet for å gjelde under selve "Big Bang".)

    SvarSlett
  3. Hei! Kom over bloggen din (søstra til Sven). og jeg liker det jeg leser! thumbs up! Keep up the good work!

    SvarSlett
  4. "stabilt uendelig lenge" blir feil, ja. Det jeg mente å foreslå var at universet godt kunne ha eksistert uendelig lenge (igjen synes jeg det blir skummelt å snakke om tid som noe universet har eksistert 'i' når man tenker på at tiden er en del av universet og sånnsett ikke kan brukes til å måle det med om den bryter sammen til et punkt, men det blir litt irrelevant her) - noen ganger er det som et uendelig tett punkt, før kvanteeffekter får det til å utvide seg og bli det universet vi kjenner. Senere kan det kollapse igjen til et punkt, før kvanteeffektene en eller annen gang vil få det til å bryte ut igjen senere. Så har du en syklisk og fin prosess som godt kan gjenta seg uendelig mange ganger.

    SvarSlett
  5. Jeg tror fortsatt det er et par ting som er vanskelig mef denne teorien. Den ene peker du på selv; nemlig tidsaspektet. Hvis vi antar at tiden ikke eksisterer "før" smellet, hvordan utløses så de omtalte kvantemekanismene? For i tilfeller som gradvis nedbrytning av radioaktive er den relative frekvensen over TID det som er kjent. Over et gitt tidsrom kan vi si at kvantemekanikken i en gitt andel av tilfellene vil forårsake en endring av et atom. Er det ikke vanskelig å stole på at disse mekanismene skal foreta seg noe som helst uten tid å operere i?

    Men det som er lettere å forstå klart, og som derfor er alvorligere, er at universet vårt ikke ser ut til å kollapse noen gang. I hvert fall hvis en skal tro ryktene.

    SvarSlett
  6. Hvorvidt universet kommer til å kollapse en dag er veldig usikkert, og kommer an på hvordan mørk energi viser seg å oppføre seg. Jeg vet ikke så mye om dette og skal la det ligge. Uansett var nedbrytingen av et atom over tid bare et eksempel - kvanteeffekter kommer i mye mindre former og det ene og det andre. Poenget her var ikke å gi en eksakt beskrivelse av Big Bang, men bare å påpeke at det finnes andre muligheter enn å skylde på en skaper.

    SvarSlett

Jeg forbeholder meg retten til å slette kommentarer som oppleves irrelevante eller direkte støtende. Gode spørsmål derimot, fortjener gode svar. Jeg vil prøve å besvare alle, enten i kommentarer, eller i helt nye innlegg.