Mer om universet

Dette blir en slags fortsettelse på forrige innlegg; "Hvem skapte skaperen?". Det gikk ut på at universet ikke kunne være uendelig gammelt, og at det derfor måtte finnes noe som kunne være det, noe som eksisterte i kraft av seg selv, en første årsak. En "gud" om du vil. Argumentet mitt for at universet ikke kunne være uendelig gammelt var først og fremst at uendeligheten i seg selv ødelegger hele tidsbegrepet. Dette har jeg prøvd å utdype i en lengre kommentar til innlegget. Det umulige ved selve uendeligheten er altså et viktig argument. Men jeg tror ikke det er det eneste. Og det kan være nyttig å ta en liten kikk på noen andre problemer. For hva om vi for et øyeblikk ser for oss at universet faktisk er uendelig gammelt? Og løser det egentlig noe problem å si at universet er uendelig gammelt?

Et døende univers

Et viktig problem med at vårt univers skal være uendelig gammelt, er at universet vi bor i er døende. Termodynamikken forteller oss at det aldri kan oppstå (eller forsvinne) energi, men også at den energien som finnes blir vanskeligere tilgjengelig jo mer den brukes. Samtidig utvider universet vårt seg hele tiden. Resultatet kan vi tenke oss til. Det blir stort, romslig og kaldt etter hvert. Før eller senere vil energien være spredd jevnt over et så stort område at det er vanskelig å finne den i det hele tatt. På et tidspunkt vil hele universet ha en temperatur ned imot det absolutte nullpunkt. Det høres trist ut. Men heldigvis er det relativt lenge til.

        Men i et uendelighetsperspektiv er ingenting lenge. Og dermed har vi et problem: Hvis universet er uendelig gammelt skulle det også ha kjølnet av og dødd ut for uendelig lenge siden. Vi kan innvende at hvis vi følger historien bakover må det da bli varmere og tettere, og det kan kanskje bli uendelig varmt og tett? Men det kan jo ikke det. Kan det kanskje være tettere enn ingenting? Uansett hvor varmt og tett det på et tidspunkt har vært, så var dette tidspunktet uendelig sent i historien. Og også på dette tidspunktet burde universet vært praktisk talt dødt og spredd for alle vinder. Bortsett fra at alle vinder hadde stilnet av for uendelig lenge siden.

Finnes det noen alternative syn på universets historie? En populær tanke, spesielt i østlig filosofi, er at universets historie ikke er en lineær historie, at den ikke går i én retning. Man ser heller på historien som noe som går i sirkler, noe som gjentar seg. Men hvis vi ser på universet rundt oss, så blir det stadig tydeligere at universet ikke kommer til å snu utviklingen. Tvert imot. Galaksene seiler farlig fort i hver sin retning, uten tegn til å bremse. Hvordan kan universet ha holdt ut å være døende uendelig lenge, uten å dø, og uten å bli født på ny?

Nye problemer

Tanken om at universet er uendelig gammelt tilhører noen bestemte tankeretninger, ateismen og naturalismen. Disse to er heller ikke veldig forskjellige; den ene sier at det ikke finnes noen gud, den andre sier at det som finnes er det naturlige, det som vi kan observere rundt oss (altså ikke noe overnaturlig). Tilhengerne av disse -ismene utgjør et lite mindretall av hele jordas befolkning, og det kan virke merkelig å gå løs på disse tankene spesielt. Men fordi de er med på å prege det samfunnet jeg selv er vokst opp i, synes jeg det er viktig å ta et skikkelig oppgjør med noen av påstandene som legges frem. Dessuten er de ganske enestående, i og med at de fornekter alt overnaturlig, i motsetning til de fleste trosretninger og livssyn i resten av verden. Derfor er det kanskje en naturlig ende å begynne i.

Selve idéen om at universet er uendelig gammelt, er en erstatning for idéen om Gud. (Jeg forsøker ikke å snu problemet på hodet, jeg refererer bare historie.) Det er lett å se behovet for en forklaring. Hvis Gud ikke fantes, kunne han ikke ha skapt universet. Hvor kom det fra da? Det måtte være oppstått uten hjelp av noe overnaturlig.

        Flere teorier har blitt foreslått som løsninger på problemet. Hva om universet vårt er et resultat av et såkalt "multivers"? Et "høyerestående" univers som spyr ut nye universer nå og da. Denne teorien lager naturligvis nye problemer. Hvor kommer dette multiverset fra? Det må være mye mer komplisert enn vårt eget, og det er vel så usannsynlig at det skal oppstå av seg selv som vårt. Så da er det kanskje lettere å tro at vårt eget univers har oppstått uten årsak på eget initiativ? Det har vært foreslått, men dette lager også nye problemer. Hvis et univers kan oppstå spontant uten tid, rom, masse eller energi, hvorfor ser vi aldri nye univers dukke opp spontant på soverommet, i vasken eller i garasjen?

        Alle disse løsningene kommer til kort. Derfor ser jeg på det som en siste løsning, fra naturalistisk/ateistisk hold, å si at universet alltid har eksistert. Jeg har nå gjennom to innlegg prøvd å gjøre rede for hvorfor jeg oppriktig tror det er umulig.

        Men ett spørsmål har jeg fortsatt til gode å stille: Hvorfor? Hvorfor finnes det noe i det hele tatt? Hvorfor er universet her? Det at universet er uendelig gammelt, kan aldri frita det for å trenge en grunn for å eksistere. Det som gjør teismens "Gud" så spesiell, er jo nettopp at han eksisterer evig, på eget initiativ og uten grunn. Hvis vi sier at universet har disse evig og selvoppholdende har vi tillagt universet guddommelige egenskaper. Vi har gjort naturen til noe overnaturlig. Det finnes ikke engang noe naturlig, hvis alt vi ser er "Gud". Og endelig blir det klart at vi bommer fullstendig på målet. Vi skulle jo avfeie nødvendigheten av Gud. Men å gjøre universet til en gud, hjelper oss lite. Dette er det alvorligste problemet med et uendelig univers i mine øyne. Det virker ikke bare som en dårlig bortforklaring, det bortforklarer til slutt ikke noe som helst!